Vi jobber egentlig med det autonome nervesystemet

Muskelspenninger og nervesystemet

Selv om det i utgangspunktet er musklene vi nærmer oss gjennom rosenmetoden, er det mye som tyder på at det egentlig er nervesystemet som blir behandlet. En “usunn” muskelspenning utløses av næringsbrist, væskebrist, fysisk eller psykisk smerte, uro, angst og nervøsitet. De to første faktorene (næringsbrist og væskebrist) kan ikke en rosenterapeut behandle, men alle de andre faktorene vil kunne behandles i rosenmetoden. Langvarige tilstander av smerte, uro, angst og nervøsitet vil kunne føre til kroniske muskelspenninger som vi ikke greier å avspenne selv om vi ønsker det. Årsaken til at vi ikke greier å slappe av i disse musklene ligger i det autonome nervesystemets tilstand.

Det autonome nervesystemet er den den delen av nervesystemet som fungerer helt av seg selv, uten påvirkning fra viljen eller bevisstheten (som når hjertet slår og lungene puster – disse organene styres av det autonome nervesystemet). Det er dette systemet som må iverksettes for at kroppen skal kunne helbrede seg selv, og for at vi skal finne ro.

Hvorfor er det mange som ikke blir mykere og mer avspent av yoga og meditasjon (eller liknende?)

Det autonome nervesystemet står i motsetning til det somatiske nervesystemet, som kan påvirkes av viljen. Det autonome nervesystemet fungerer ubevisst og kan påvirkes av underbevisstheten, inntrykk i hjernen som vi har glemt eller gjemt bort. Dette systemet overstyrer vår bevisste vilje og kan dermed være årsak til mye frustrasjon! Jeg har selv drevet med yoga og vært frustrert over at jeg liksom ikke ble så veldig mye mykere (bortsett fra rett etter trening), og møtt mange klienter som har praktisert liknende former for avspenningsteknikker og pusteteknikker i mange år uten at de egentlig vet hva det vil si å virkelig puste og virkelig spenne av.

Årsaken til at mange som driver med forskjellige øvelser (for eksempel pusteøvelser og strekking av musklene) likevel ikke greier å finne ekte avspenning og dypere pust, er at det autonome nervesystemet befinner seg i en kronisk stresstilstand som overstyrer viljen vår. Ofte er vi helt ubevisste på denne indre uroen fordi vi er så vant til at den er der at vi tror det er normalt. Vi blir først oppmerksomme når vi kommer i kontakt med hvordan vi egentlig spenner oss gjennom for eksempel trening og meditasjon eller kroppsbehandling (som rosenmetoden).

Pusten og nervesystemet

I rosenmetoden jobber vi også med pusten, som styres av diafragma-muskelen (ligger på innsiden av BH-stroppen på kvinner), som igjen styres av det autonome og det somatiske nervesystemet. Vi rosenterapeuter jobber aldri med å kontrollere pusten, men tvert imot prøver vi å nå den dype, autonome pusten, som fører oss inn i en tilstand av avspenning og velvære. Denne dype, selvhelbredende pusten er intimt forbundet med det autonome og parasympatiske nervesystemet (se forklaring lenger ned).

Beredskap, stress, “Fight and Flight” og det “sympatiske nervesystemet” skaper muskelspenninger, begrensinger i pusten, og stress.

Her følger en liten oversikt over nervesystemet som etter hvert vil forklare hva det er rent fysisk som skaper kroniske muskelspenninger, pustebesvær og stress, og hva som gjør at vi greier å roe oss ned og slippe slike spenninger. Den dype, varige avspenningen utløses bare av det autonome, parasympatiske systemet.

Kroppens nervesystem inndeles anatomisk i:

  • Sentralnervesystemet (i hjernen og ryggmargen)
  • Det perifere nervesystemet (hvite nervekablersom går ut av ryggraden til alle områder i kroppen, såkalte axoner)

Skader i sentralnervesystemet kan medføre sykdommer som
Parkinsons og MS.

Kroppens nervesystem inndeles funksjonelt i:

  • Det somatiske nervesystemet (”soma”=”kropp”), som styres/påvirkes av VILJEN
  • Det autonome (vegetative) nervesystemet (=”det livgivende nervesystemet”), som styres uavhengig av bevisstheten, på en måte
    automatisk, som når hjertet slår.

Det autonome nervesystemet påvirkes av hormoner som for eksempel oxytocin, som virker beroligende på kropp og sinn, og adrenalin og kortisol, som virker aktiverende på kropp og sinn. 

Disse to funksjonene til det autonome nervesystemet betegnes som to (funksjonelle) nervesystem i seg selv:  

  1. DET SYMPATISKE NERVESYSTEMET (FIGHT OR FLIGHTSYSTEMET – Fare, beredskap, handling). Dette systemet aktiverer ens indre liv og kan kalles en stress-tilstand. Stress er naturlig og nødvendig i en del situasjoner,
    og bare sunt når dette systemet er balansert med det parasympatiske (se under).
  • Når det autonome nervesystemet opererer sympatisk (eller ”er i sympatikus”):    
    blir synet bedre (pupillene utvider seg
  • vi får mer oksygen (bronkiene åpner seg)
  • vi får mer blod (hjertets frekvens går opp, dvs. hjertet banker hardere
  • blodtrykket øker
  • vi får mer styrke til musklene eller til den delen av kroppen som trengs i en bestemt situasjon.
  • Kroppen blir tørrere (som  munntørrhet, slimhinnene blir tørrere over alt
  • Adrenalin produseres og slippes ut, samt noradrenalin og kortisol (“stresshormoner”).

Kort sagt er det sympatiske nervesystemet en høy beredskapstilstand som fra naturens side skal aktiveres i kroppen ved behov, som for eksempel når det foreligger en reell eller mulig trussel og vi må være på vakt, klar til å enten sloss eller løpe (derav uttrykket “fight or flight system”).

2. DET PARASYMPATISKE NERVESYSTEMET (Faren over – slapp bare av! Ro, hvile, kos)

Dette systemet er totalt motsatt. Under ”parasympatikus” får vi mindre pupiller, mindre oksygenbehov (bronkiene drar seg sammen), hjertefrekvensen går ned, blodtrykket går ned, væskebestanden i kroppen økes, og vi befinner oss i en rolig, mottakelig sinnstilstand som lett tar inn inntrykk og innsikt (forstår mer). Oxytocin, ”roens hormon”, utløses og gjør oss i stand til å nyte, samt vise mildhet, omtanke, omsorg og kjærlighet.

Det er dette parasympatiske, autonome systemet som gir oss den roen og avspenningen som skal til for å slippe spenninger permanent – altså en avspenning som varer, et opphør av kroniske spenninger. Vi slipper spenninger og traumer gjennom dyp avspenning og dyp
pust, som fremmes av dette nervesystemet. Dette er helt avgjørende for fysisk og psykisk helbredelse.

Forskning har vist at hormonet oxytocin aktiverer det parasympatiske autonome systemet som fører til at kropp og sinn leger seg selv. Oxytocin skapes i hjernen gjennom for eksempel langvarig, vennlig og respektfull berøring. Dette er den hormonelle, nevrologiske (fysiologiske) forklaringen på hvorfor rosenmetoden virker.

I praksis tar det ca et kvarter fra en velkommen fysisk berøring starter, til oxytocinproduksjonen begynner å øke i kroppen. I løpet av en behandling på 50 minutter vil kroppen ha produsert betydelige mengder av dette hormonet som blant annet fremmer kroppens evne til å helbrede seg selv, og som beroliger nervesystemet. Etter flere behandlinger over tid (og i samarbeid med det å ta valg som er riktige for deg selv) vil nervesystemet være i stand til finne tilbake til en naturlig tilstand av balanse mellom ro og beredskap, og produsere mer av det legende og beroligende og lykkefremkallende hormonet til daglig.

Balanse viktig

Det kan virke som om det første (det sympatiske) er en negativ tilstand av stress, frykt, sinne og beredskap i seg selv, mens det andre (det parasympatiske) er en positiv, opplyst tilstand, men fra naturens side er det meningen at disse to systemene skal balansere hverandre. 

En mester i slik balanse er for eksempel en vanlig, sunn og fornøyd katt: Ingen kan vel være mer rolig og intenst nytende i et øyeblikk (parasympatikus), til å kunne skvette opp i nærmeste tre på et halvt sekund (sympatikus), som en katt. Når katten observerer at faren er over, vil den nærmest umiddelbart gå tilbake til den nytende, rolige, kosete og
parasympatiske tilstanden. Katten er et godt eksempel på en velfungerende
balanse i nervesystemet.

I moderne mennesker ser vi imidlertid at stress-tilstanden under sympatikus ofte dominerer vår fysiske og psykiske tilstand fullstendig. Kroppen mottar ingen signaler om at faren er over, slik at svært, svært mange faktisk går gjennom livet i en kronisk tilstand av beredskap og fare. Opplevelsen av ro, trygghet, fred og nytelse er midlertidige tilstander som utløses i spesielt behagelige situasjoner, men er ikke normen. Det burde være
omvendt, men det er det sjelden.

Hvorfor er vi så stressa, og hva gjør det med oss? (Du trenger ikke være traumatisert for å utvikle overaktivt beredskap)

Årsaken til at de fleste moderne mennesker lever i en mer eller mindre kronisk beredskapstilstand er selvsagt mange, og avhengig av våre erfaringer i livet, særlig i oppveksten. Det moderne samfunnet i seg selv ser ut til å fremme stress og et beredskap som er langt mer aktivert enn det som er naturlig for oss som mennesker.

Mange barn opplever for eksempel ekstemt stress på skolen som kan påvirke dem resten av livet. Dette er ikke så lett å oppdage fordi barn er tilpasningsdyktige og godtar den virkeligheten de lever i. Men den indre tilstanden av konstant beredskap på skolen vil likevel kunne påvirke barnas helse og velbefinnende over lang tid, selv om barnet ikke kan klage over hverken mobbing eller mishandling eller noe annet som ville ha vekket bekymring hos voksne. Barn er langt mer følsomme enn det samfunnet og skolen legger opp til at de skal få være. Utviklingen av dette kroniske beredskapet ser vi for eksempel i barnas frykt for å være annerledes, eller frykten for å ikke gjøre det bra nok eller dumme seg ut, noe som for barnet kan fortone seg som en reell og evigvarende trussel, en fare man må beskytte seg mot med alle musklene i hele kroppen. Man trenger med andre ord ikke ha opplevd så veldig dramatiske og traumatiske ting for å utvkle en tilstand av kronisk indre stess. Det er faktisk  mer vanlig å utvikle dette enn å ikke gjøre det.

Med andre ord er det ikke alltid store, åpenbare traumer og dramatiske hendelser som utløser tilstander av kronisk stress og kroniske muskelspenninger. Det kan det godt være selve samfunnet og kulturen vår som gjør oss syke eller begrenser vår livsutfoldelse, fordi vi lever i et samfunn som fremmer, ja som krever, at vi er i kronisk beredskap. Fosteret påvirkes faktisk av mors stressnivåer, slik at mange av oss er født med dette beredskapet.

Hadde det vært naturlig for oss, hadde ikke en kronisk stress-beredskaps-tilstand gjort oss så syke både på kropp og sinn. Men det gjør det. Derfor er livsstil og holdninger i seg selv med på å “traumatisere” oss.

Jeg kommer til å skrive mer både om årsakene til kronisk stress og hva det medfører. I første omgang kan jeg bare konstatere at emosjonelt stress over lang tid, i særdeleshet langvarig opplevelse av fare (fare kan være mange forskjellige ting), vil kunne sette i gang beredskapssystemet og medføre at tilstanden av stress blir kronisk når kroppen aldri helt opplever at faren er over (fordi vi ofte fortsetter å være i situasjoner som bekrefter behovet for beredskap – fare eller flukt).

I tillegg vil jeg kunne si at når beredskapstilstanden blir kronisk, så vil også vårt pustemønster påvirkes negativt, og musklene vil spenne seg. Mange fysiske sykdommer kommer som resultater av langvarige stresstilstander. Psykiske lidelser som angst og depresjon vil også kunne følge av intenst beredskap i nervesystemet over lang tid.

 

(Kilde til denne artikkelen er mine egne notater fra
anatomi-studiet i rosenmetoden, ved fysioterapeut, naprapat, bindevevsmassør og
rosenterapeut Eva Rask)

 

 

 

En kommentar til Vi jobber egentlig med det autonome nervesystemet

  1. Tilbaketråkk: 2013: Årets viktigste lærdom (for et bærekraftig liv) | Løwes Hule

Legg igjen et svar