Kroppen speiler ditt sinn

Det følgende er en generell beskrivelse av hvordan psykisk stress kan medføre kroniske muskelspenninger, og litt om hva slags begrensninger, sykdommer og plager slike muskelspenninger kan forårsake over tid. Jeg baserer meg her på reelle erfaringer gjort av rosenterapeuter (inkludert meg selv) og andre kroppsterapeuter over mange år, og ikke på vitenskapelige konklusjoner.

Det følgende tar også som utgangspunkt at en person har opplevd mye emosjonelt stress som følge av begrensinger i livsutfoldelse og eget uttrykk, et svært vanlig fenomen i vår tid. Du vil kanskje kjenne deg igjen i noe, eller mye. Dersom du syns at alt stemmer med deg, burde du kanskje ta en titt på det jeg har skrevet om medavhengighet.

Diafragma-muskelen (også kjent som “pustemuskelen”, som sitter festet rundt nedsiden av ribbensbuen (ved BH-stroppen på kvinner) strammer seg rundt bringen for å hindre pusten i å flyte fritt. Pusten er jo selve livskraften, livsgleden, livsuttrykket. Den må for all del ikke slippes fri! Man må jo holde seg selv tilbake, dempe seg, være alvorlig, ikke uttrykke følelser! Man må ikke ta for mye plass!

Strammingen av denne muskelen påvirker alle indre organer, fordi de ikke får den naturlige massasjen de skal få når diafragma beveger seg fritt.  Diafragma skal naturlig bevege seg på samme måte som en glassmanet når den svømmer – den bretter seg ut og blir flat når vi puster inn, og buer seg opp som en kuppel når vi puster ut. Når den bretter seg ut nedover, masserer den magesekken og tarmene, når den buer seg opp masserer den lungene, hjertet og leveren. Muskelen strammer seg rundt spiserøret og pusterøret og hovedpulsåren. Resultatene er mange – dårlig fordøyelse, begrenset pustekapasitet og lav blodgjennomstrømning.

Når diafragma blir spent, får ikke lungene den massasjen de har “krav på”. Kanskje utvikler du astma, bronkitt eller pustebesvær som følge av dette, kanskje begynner du å stamme eller får en høyere, mer kraftløs , falsk og pipete stemme enn du egentlig skulle hatt. Kanskje du utvikler en nervøs latter som andre finner irriterende fordi de oppfatter at den ikke er ekte.

På samme måte får ikke hjertet og blodårene den massasjen og frie flyten som kreves for et sunt blodomløp. Etter mange år med nedsatte funksjoner kan det utvikles hjerte- og kar sykdommer som følge av dette. 

Diafragma strammer rundt spiserøret også, og gir ikke magesekken den massasjen den skulle ha hatt. Kanskje du får dårlig fordøyelse eller andre magesmerter, kanskje utvikler du sykdommer i magen etterhvert, eller magesår. Magen knyter seg uansett, for du må jo for all del ikke førdøye noe ordentlig – du kunne jo finne på å fordøye de nedfrosne følelsene dine samtidig!

Ansiktet knyter seg, hver eneste lille muskel i ansiktet strammes til. Du må jo holde maska overfor verden – og overfor tyrannen- og til slutt overfor deg selv. Kjeven strammer seg i det tennene bites sammen - du må jo bite det i deg! Du må jo holde ut! Du må kanskje holde tilbake det du vil si.

Kanskje du svelger mye, fordi du måtte svelge mye en gang. Kanskje halsen snører seg, fordi du ikke kunne uttrykke deg fritt.

Nakken knyter seg for å holde tilbake  ord du gjerne skulle ha sagt, tårer du gjerne skulle ha grått, sinnet du gjerne skulle ha blåst ut, fortvilelse du gjerne skulle ha skreket ut, alt du skulle ha delt av deg selv, ja selv latteren og gledesropene holdes tilbake – de kunne jo irritere noen. Du anvender nakken til å legge lokk på følelsene som rører seg lenger ned i kropp og sinn. Ingenting må ut!

Skuldrene blir smale når man ikke kan ta den plassen man egentlig hadde behov for. Musklene i skuldrene knyter seg for å gjøre kroppen og sjelen mindre. Hvis du er redd, har du to måter å takle det på:

  1. Du bruker skuldrene til å skyve dem litt forover og sammen for å beskytte det sårbare brystet der hjertet ditt banker. Du utvikler et hardt lokk over baksiden, som et skilpaddeskall rundt følelsene dine. Det sårbare, det kostbare, må beskyttes.
  2. Du velger å ta en kriger-stance for å gi inntrykk av at du er tøffere enn du er. Du skyter brystet, som førøvrig gjøres steinhardt, som et skjold for å beskytte det sårbare hjertet der inne, framover og skuldrene bakover. Slik ser du barskere ut og kan kanskje lure folk til å la deg være i fred. Det får imidlertid alvorlige konsekvenser for alle musklene i nakken, skuldrene og ryggen.

Armene strammes eller presses inntil kroppen i et forsøk på å hindre alle utagerende impulser. Det er ikke lov å strekke seg ut etter kjærlighet, omsorg eller vise hengivenhet (det kan jo blir ledd av). Det er ikke lov å veive med armene og ta plass. Det er ikke lov å ta noe, eller ta imot noe, som du har behov for. Det er ikke lov å be om hjelp. Det er ikke lov å uttrykke seg. Over tid får du nærmest frosne skuldre som følge av den vedvarende undertrykkingen av en naturlig impuls.

Hendene knyter seg i et forsøk på å hindre impulsen til å strekke seg ut etter hjelp, etter omsorg, etter kjærlighet, eller bare for å kunne uttrykke seg kreativt. Du skal ikke tro du kan ta noen i hånden, eller vise omsorg og kjærlighet, du som ikke er bra nok likevel.

Musklene i bekkenet knyter seg rundt “motoren”, roten, livskraftens senter. Man må jo holde tilbake livskraften! Man må ikke la det strømme fritt nedi der, hvor seksualiteten finnes og andre skumle impulser, som framdrift og kjærlighet og kontakt med jorda.

Lårene strammer seg i et forsøk på å gjøre seg smalere og mindre. Yttersiden av lårene er alltid i giv akt, man er jo flink pike, eller flink gutt, eller vil gjerne være det. Baksiden av lårene strammes til, slik setter vi på en brems til all fremadgåen, en brems til alle impulser. Vi skal ikke tro vi bare kan gå videre. Vi må være der vi er, i den møkka vi kjenner så altfor godt.

Knærne strammer seg rundt leddene for å hindre for mye bevegelighet. Vi skal jo ikke tro vi kan bevege oss fritt rundt i huset! Eller noe sted, for den saks skyld. Det kunne jo få fryktelige konsekvenser. Vi må stramme alle kroppens ledd for å hindre livsutfoldelse. Vi strammer også knærne i frykt, og når vi holder tilbake sinne.

Leggene strammer seg for å hindre at blodet pumpes for effektivt tilbake oppover i kroppen. Det er her kroppens “andre hjerte” sitter – den nederste muskelen på baksiden av leggen som grenser til ankelhasen har faktisk til oppgave å pumpe blod oppover i kroppen. Dette er viktig for sirkulasjonen, som også er et uttrykk for livsutfoldelse. Vi strammer til rundt her når vi må hindre utfoldelsen av det vi er, tenker og føler. Terapeuter ser ofte at leggene nærmest bærer på sinne og frustrasjon, alle farlige, undertrykte følelser, alt vi har trampet nedover, slike at det ikke skal komme opp og synes.

Føttene krummer seg i et forsøk på å ikke ta plass på denne jorda, for det lærer man at man ikke har rett til. Kanskje man bare går på hælen, eller bare på tærne, eller bare på en side av foten. Man skal liksom ikke kunne trå helt ned. Da tar man jo plass, da krever man jo en viss tilstedeværelse i verden. Det kan jo være fryktelig provoserende. Hvordan man står og går med føttene påvirker hele kroppens muskulære system.

Fotstillingen og korsryggen/bekkenet

Kanskje du står sjøbein, for å klare å holde balansen i en usikker, bølgende verden. Dette kan ofte være anstrengende for korsryggen. Kanskje du lar tærne peke innover mot hverandre for å signalisere underdanighet. Når føttene peker innover, strammes det rundt kjønnsorganene, og seksualiteten og livsgleden blir hemmet. Kanskje du i stedet lar tærne peke ut til sidene. Det er liksom den eneste måten du kan føle at du har balanse – hælene brukes til å ikke ta plass, tærne brukes til å liksom ta litt plass likevel, som i trass. Problemet med denne vanlige posituren er at den er fryktelig anstrengende for korsryggen.

Nervene er alltid i helspenn, man er alltid klar til å dukke, alltid klar til å gjemme seg, alltid klar til det farlige som kan komme. Til slutt vet man ikke lenger hvordan man kan være rolig. Man var jo egentlig aldri riktig i fred. Vi befinner oss i en kronisk tilstand av “flykt eller kjemp” impulser, som enten gjør oss aggressive eller engstelige. Denne tilstanden er naturlig for oss i farlige situasjoner, og fra naturens side er det meningen at den skal hjelpe oss til overlevelse. Det var imidlertid meningen at vi skulle slappe av når det ikke var noen umiddelbar fare. Men hustyrannens offer vet at han eller hun nærmest alltid er i en potensielt farlig situasjon. Etter mange år vet han eller hun ikke lenger hva det vil si å virkelig slappe av. Man må alltiv være på vakt, og hele kroppen er i spenn.

  • Smerter forårsakes av at muskelspenningene i kroppen klemmer rundt nervebanene.
  • Leddplager forårsakes av at muskelspenningene i kroppen klemmer rundt leddene.
  • Muskelspenningene forårsakes nesten alltid av psykisk stress, ofte på den måten jeg her har beskrevet.

Rosenmetoden møter og berører de kroniske muskelspenningene som ble til under psykisk stress. Ofte kan det virke som om stresset selv, eller minnene om stresset, har satt seg på forskjellige steder i kroppen. På en metaforisk måte kan vi si at kroppen har mange lukkede rom, rom fulle av historier, følelser, impulser, ønsker, behov, glede, sorg – som alle er lukket. Muskelspenningen utgjøre den fysiske, lukkede døren. Når den slipper, åpnes de små dørene og lenge tilbakeholdte minner kan frigjøres.

Ettersom muskelspenningene slipper, kommer ofte også minnene og erkjennelsen av det som har skjedd til uttrykk. Det må de faktisk, før de kan forløses. Den verste påkjenningen er nemlig ikke alltid selve den vonde hendelsen, men mangelen på støtte i omgivelsene – det at man måtte stå i det helt alene, det at ingen så deg, møtte deg, forsto deg eller hjalp deg. Det ble ingen måte dine opplevelser kunne anerkjennes på, så de ble lagret innvendig i stedet. Eller det at man ikke fikk lov til å uttrykke sine følelser. Det aller verste og vanskeligste er ofte at selve gleden og kjærligheten måtte holdes tilbake.

Det som ofte er litt underlig er at så mange mennesker har det slik på en eller annen måte, og at alle tror det nærmest bare er dem det gjelder. På mange måter går mennesker i vår tid rundt som lukkede rom –  sammen, men alene. Mye av kraften i rosenmetoden er faktisk det at man blir møtt, sett og hørt, og at ens innerste følelser blir anerkjent.

4 kommentarer til Kroppen speiler ditt sinn

  1. Stig sier:

    Har hatt “klump i halsen” siden mai og stikksmerter siden oktober/november, og klarte i januar å plassere ting i til svelget. Etter div røntgen, MR, CT, ultralyd og ØNH-undersøkelser, kunne dem ikke finne noen ting. Fikk første i mars mulighet til å komme til nevrolog. Ga meg muskelavslappende – og vipps, så var smertene borte.

    Jeg tror jeg har hatt et svelg i krampe i snart 10 måneder – uten at helsevesenet har fattet poenget. Måtte selv finne diagnosa på nettet “Cricopharyngeal spasms”. Folk styrer ikke svelgemuskelen bevisst – det skjer liksom “automatisk” av kroppen selv. Etter fikk muskelavslappende tabletter så har dette bare rettet seg!

    Ville rosenmetoden kunne gjort så svelgemuskelen slapp taket?

    • Maria Kvilhaug sier:

      Hei!
      Etter lov om alternativ behandling kan vi ikke love noen form for helbredelse, men jeg kan jo si at dersom det er psykosomatiske årsaker til at svelgemuskelen holder, så vil behandling i rosenmetoden kunne være en metode som kan hjelpe deg til å finne fram til årsaken som gjør at den holder. Når kroppen og det underbevisste gjennom berøring og av og til ord finner frem til det følelsesmessige som ligger bak, vil det gjerne slippe av seg selv, ofte fordi kroppen oppdager at faren faktisk er over og at man ikke lenger trenger å holde. Noen ganger kommer det som ligger bak opp i bevisstheten, andre ganger bare forløses det i det stille. Jeg kan si at jeg har sett og selv opplevd fantastiske resultater på de underligste områder med rosenmetoden, blant annet folk med alvorlige og livslange taleproblemer som plutselig har blitt bra fordi gamle spenninger i hals og svelg slapp taket – men jeg kan aldri love at det hjelper. De aller fleste får mye ut av behandling på mange måter. I det tilfellet du beskriver ville jeg ha begynt med å spørre om det kunne være om det noen gang i livet ditt, gjerne i barndommen eller over lengre tid i voksen alder, har vært ting som har vært forferdelig vanskelige å “svelge”. Ofte er det ting vi har opplevd som vi enten har fortrengt, eller som vi har nektet å kjenne ordentlig på – det vil si at man husker, men man er ikke i kontakt med følelsen, man dissosierer seg fra den. Da kommer det ofte til fysiske uttrykk i stedet.

  2. Jeg fikk tips av ei som har lest dette,og det har jeg nå gjort. Og det var akkurat sånn jeg føler det etter mange,mange år med disse plagene. veldig godt å lese noe som andre har satt ord på. Takk

  3. karin tollefsen sier:

    Jeg begynte å gråte når jeg leste dette!
    Men, det var for at det beskriver akurat hvordan jeg har det.
    Jeg har en plansje om fotsoner og leste den, fir jeg har smerter under fotblader hvor diafragma fremkom.
    Derfor googla jeg om diafragma.
    Mvh Karin

Legg igjen et svar