Hustyrannens arv og fysiologiske konsekvenser (muskelspenninger)

Hustyrannens mange ansikter

Hustyranner finnes i mange former. Noen er bare slemme, selv om man alltid kan finne grunner til at de er det (For eksempel kan hensynsløs oppførsel være en destruktiv måte å “takle” egen medavhengighet på. Mens mange medavhengige lar det gå mest ut over seg selv, vil noen rette sin frustrasjon utover i stedet). Andre er faktisk syke, eller har et avhengighetsproblem. Uansett er konsekvensene alvorlige for de som rammes. Her er noen (noen ganger er en hustyrann flere av disse tingene):

  • Den rusmisbrukende/alkoholiserte tyrannen
  • Den psykisk syke tyrannen
  • Den kronisk syke tyrannen (har ikke kapasitet til å ta vare på andre, tar all plass i familien, om enn kanskje ubevisst/ufrivillig. Selv om den syke er uten skyld, er dette spesielt vanskelig å takle for den sykes barn eller søsken, særlig fordi det ikke er “lov” å være sint på den syke, eller uttrykke egne behov, fordi det er så synd på den syke)
  • Den selvmedlidende tyrannen (det er bare jeg det er synd på, ingen andre får ha behov)
  • Den kritiske tyrannen, som liker å korrigere, kommentere og kritisere andre
  • Den voldelige tyrannen
  • Den humørsyke tyrannen (sinne, aggresjon, kulde, passiv aggressiv atferd)
  • Den seksuelt misbrukende tyrannen

Mange har opplevd å være i hustyrannens vold. Den ene personen, kanskje pappa, kanskje mamma, kanskje en eldre bror, den der ene personen som alt dreide seg rundt. Kanskje var problemet rusmisbruk. Eller kanskje hustyrannen bare var veldig humørsyk, eller selvsentrert.

(I noen tilfeller var hustyrannen kanskje ikke hustyrann med vilje, bare veldig syk og veldig opptatt av sin sykdom, slik at det ikke ble plass til noen andres behov. Det var bare synd på den syke.  Man fikk fryktelig skyldfølelse dersom man belastet den syke med seg seg selv.)

Uansett hva som var grunnen til at hustyrannen fikk råde så kom de samme overlevelsesteknikkene til å gjelde: Man måtte passe seg for hva man sa og gjorde til enhver tid. Passe på å ikke uttrykke noen egne behov, passe på å tilpasse seg, gjøre seg mindre enn man var. Man måtte dempe seg.

Ellers fikk man kanskje høre det. Kanskje man fikk juling også. Man visste aldri helt hvordan hustyrannen skulle reagere. Ville smerten komme i form av harde ord, kald avvisning, eller vold? Kanskje det ikke var vold inne i bildet, men at ordene og kulden, eller bare skyldfølelsen, satte seg som kniver i hjertet, som åpne sår i brystet som aldri riktig har grodd.

Hustyrannens familie lærer seg å gå på tå hev til enhver tid. De lærer seg å ikke hevde seg selv, eller forsøke å stå opp for seg selv. Det er farlig. Hustyrannen er alltid sterkest, eller det vil si, alltid den som har mest rett, alltid den det er mest synd på, eller alltid sintest, alltid den som kan si de mest sårende tingene, alltid den som kan holde ut lengst i alle krangler, alltid den hardeste, den kaldeste, og den mest brutale.

Kanskje var du hustyrannens utvalgte offer, den som fikk unngjelde for det meste. Kanskje var du en av dem slapp unna, men måtte se på mens en bror eller søster, eller kanskje den andre forelderen, ble utsatt for hustyrannens hån og overgrep. Du lærte kanskje at det ikke nyttet å si fra, at du ikke måtte utsette deg selv for den samme torturen. 

Kanskje var det seksuelt misbruk som pågikk. Kanskje du var det utvalgte offeret. Kanskje et kjært søsken var det. Kanskje så du far voldta mor. Uansett hvordan det var er det en ting som setter seg aller dypest som en verkende sannhet i hjertet ditt; at ingen snakket om det, at ingen sto opp for offeret, at ingen sto opp for deg. De så det ikke, men du visste at det var fordi de ikke ville se det.

Det trenger ikke ha vært et så alvorlig misbruk for å ha gjort alvorlig skade på familiens medlemmer. Det er nok at en eneste person fikk ta plass, og at alle andres behov måtte utslettes. Da har vi en hustyrann.

Familien lærer at de ikke kan stille opp med noen ting mot hustyrannen. Det er bare hustyrannen det er synd på. Det er bare hustyrannen som har rett til å uttrykke følelser. Det er bare hustyrannen som har lov til å ha en dårlig dag. Selv er man ingenting verdt. Man skal ikke våge å ha følelser eller belemre noen med sine behov. Man skal alltid late som man er glad, og viktigst av alt:

Man må ikke si det til noen. Man må beskytte familiens omdømme og ære. Man må ikke en gang si det til de andre medlemmene i familien. Man må ikke en gang si det til seg selv.

Det er en realitet som ikke blir bekreftet, en realitet man later som ikke er der.

Det er bedre å utslette seg selv. Det er bedre å ikke ta plass. Det er nesten best å ikke puste.

De som har vært utsatt for hustyranner, utvikler i tillegg til de muskulære og nevrologiske plagene veldig ofte en psykisk tilstand som blir kalt for medavhengighet (co-dependence). Du kan lese mer om medavhengighet her og her. I denne artikkelen skal vi ta for oss et typisk mønster for muskulære spenninger som følge av emosjonelt stress generelt og hustyranni spesielt.

De følgende fysiologiske konsekvensene av å leve med en hustyrann vil ofte gjelde mange andre også. Vi lever i et samfunn som i mange situasjoner krever at vi holder vårt eget uttrykk tilbake. Jo mer du har måttet holde tilbake ditt eget uttrykk, jo sterkere vil det sette seg i kroppen.
.

Diafragma-muskelen strammer seg rundt bringen for å hindre pusten i å flyte fritt. Pusten er jo selve livskraften, livsgleden, livsuttrykket. Den må for all del ikke slippes fri! Strammingen av denne muskelen påvirker alle indre organer, fordi de ikke får den naturlige massasjen de skal få når diafragma beveger seg fritt. Muskelen strammer seg rundt spiserøret og pusterøret og hovedpulsåren. Resultatene er mange – dårlig fordøyelse, begrenset pustekapasitet og lav blodgjennomstrømning.

Når diafragma blir spent, får ikke lungene den massasjen de har “krav på”. Kanskje utvikler du astma, bronkitt eller pustebesvær som følge av dette, kanskje begynner du å stamme eller får en høyere, mer kraftløs , falsk og pipete stemme enn du egentlig skulle hatt. Kanskje du utvikler en nervøs latter som andre finner irriterende fordi de oppfatter at den ikke er ekte.

På samme måte får ikke hjertet og blodårene den massasjen og frie flyten som kreves for et sunt blodomløp. Etter mange år med nedsatte funksjoner kan det utvikles hjerte- og kar sykdommer som følge av dette.  

Diafragma strammer rundt spiserøret også, og gir ikke magesekken den massasjen den skulle ha hatt. Kanskje du får dårlig fordøyelse eller andre magesmerter, kanskje utvikler du sykdommer i magen etterhvert, eller magesår. Magen knyter seg uansett, for du må jo for all del ikke førdøye noe ordentlig – du kunne jo finne på å fordøye de nedfrosne følelsene dine samtidig!

Ansiktet knyter seg, hver eneste lille muskel i ansiktet strammes til. Du må jo holde maska overfor verden – og overfor tyrannen- og til slutt overfor deg selv.

Nakken knyter seg for å holde tilbake  ord du gjerne skulle ha sagt, tårer du gjerne skulle ha grått, sinnet du gjerne skulle ha blåst ut, fortvilelse du gjerne skulle ha skreket ut, alt du skulle ha delt av deg selv, ja selv latteren og gledesropene holdes tilbake – de kunne jo irritere noen. Du anvender nakken til å legge lokk på følelsene som rører seg lenger ned i kropp og sinn. Ingenting må ut!

Skuldrene blir smale når man ikke kan ta den plassen man egentlig hadde behov for. Musklene i skuldrene knyter seg for å gjøre kroppen og sjelen mindre. Du bruker også skuldrene til å skyve dem litt forover og sammen for å beskytte det sårbare brystet der hjertet ditt banker. Du utvikler et hardt lokk over baksiden, som et skilpaddeskall rundt følelsene dine. Det sårbare, det kostbare, må beskyttes.

Armene presses inntil kroppen i et forsøk på å hindre alle utagerende impulser. Det er ikke lov å strekke seg ut etter kjærlighet, omsorg eller vise hengivenhet (det kan jo blir ledd av). Det er ikke lov å veive med armene og ta plass. Det er ikke lov å ta noe, eller ta imot noe, som du har behov for. Det er ikke lov å be om hjelp. Det er ikke lov å uttrykke seg. Over tid får du nærmest frosne skuldre som følge av den vedvarende undertrykkingen av en naturlig impuls.

Hendene knyter seg i et forsøk på å hindre impulsen til å strekke seg ut etter hjelp, etter omsorg, etter kjærlighet, eller bare for å kunne uttrykke seg kreativt. Du skal ikke tro du kan ta noen i hånden, eller vise omsorg og kjærlighet, du som ikke er bra nok likevel.

Musklene i bekkenet knyter seg rundt “motoren”, roten, livskraftens senter. Man må jo holde tilbake livskraften! Man må ikke la det strømme fritt nedi der, hvor seksualiteten finnes og andre skumle impulser, som framdrift og kjærlighet og kontakt med jorda.

Lårene strammer seg i et forsøk på å gjøre seg smalere og mindre. Yttersiden av lårene er alltid i giv akt, man er jo flink pike, eller flink gutt, eller vil gjerne være det. Baksiden av lårene strammes til, slik setter vi på en brems til all fremadgåen, en brems til alle impulser. Vi skal ikke tro vi bare kan gå videre. Vi må være der vi er, i den møkka vi kjenner så altfor godt.

Knærne strammer seg rundt leddene for å hindre for mye bevegelighet. Vi skal jo ikke tro vi kan bevege oss fritt rundt i huset! Eller noe sted, for den saks skyld. Det kunne jo få fryktelige konsekvenser. Vi må stramme alle kroppens ledd for å hindre livsutfoldelse. Vi strammer også knærne i frykt, og når vi holder tilbake sinne.

Leggene strammer seg for å hindre at blodet pumpes for effektivt tilbake oppover i kroppen. Leggene bærer på sinne og frustrasjon, alt vi har trampet nedover, slike at det ikke skal komme opp og synes.

Føttene krummer seg i et forsøk på å ikke ta plass på denne jorda, for det lærer man at man ikke har rett til. Kanskje man bare går på hælen, eller bare på tærne, eller bare på en side av foten. Man skal liksom ikke kunne trå helt ned. Da tar man jo plass, da krever man jo en viss tilstedeværelse i verden. Det kan jo være fryktelig provoserende. Hvordan man står og går med føttene påvirker hele kroppens muskulære system.

Nervene er alltid i helspenn, man er alltid klar til å dukke, alltid klar til å gjemme seg, alltid klar til det farlige som kan komme. Til slutt vet man ikke lenger hvordan man kan være rolig. Man var jo egentlig aldri riktig i fred. Vi befinner oss i en kronisk tilstand av “flykt eller kjemp” impulser, som enten gjør oss aggressive eller engstelige. Denne tilstanden er naturlig for oss i farlige situasjoner, og fra naturens side er det meningen at den skal hjelpe oss til overlevelse. Det var imidlertid meningen at vi skulle slappe av når det ikke var noen umiddelbar fare. Men hustyrannens offer vet at han eller hun nærmest alltid er i en potensielt farlig situasjon. Etter mange år vet han eller hun ikke lenger hva det vil si å virkelig slappe av. Man må alltiv være på vakt, og hele kroppen er i spenn.

Smerter forårsakes av at muskelspenningene i kroppen klemmer rundt nervebanene. Leddplager forårsakes av at muskelspenningene i kroppen klemmer rundt leddene. Muskelspenningene forårsakes nesten alltid av psykisk stress, slik vi her har beskrevet.

Rosenmetoden møter og berører de kroniske muskelspenningene som ble til under psykisk stress. Ofte kan det virke som om stresset selv, eller minnene om stresset, har satt seg på forskjellige steder i kroppen. Ettersom muskelspenningene slipper, kommer ofte også minnene og erkjennelsen av det som har skjedd til uttrykk. Det må de faktisk, før de kan forløses. Den verste påkjenningen er nemlig ikke alltid selve hendelsen, men mangelen på støtte i omgivelsene – det at man måtte stå i det helt alene, det at ingen så deg, møtte deg, forsto deg eller hjalp deg. Det ble ingen måte dine opplevelser kunne anerkjennes på, så de ble lagret innvendig i stedet.

 

 

Legg igjen et svar