Barndommens stress

I rosenmetoden arbeider vi som sagt svært ofte med de fysiske og psykiske resultatene av stress – i særdeleshet emosjonell stress og stressreaksjoner etablert i tidlig barndom. Jeg kan egentlig ikke få forklart dette bedre enn Anne Brudevold gjør i sin bok “Stress – det lille øyeblikks avspenning” fra 2008. Derfor siterer jeg her litt fra side 26-27 i nevnte bok.

“Som små barn er vi fullstendig avhengige av at noen tar vare på oss og beskytter oss, gir oss mat, varme, klær, ly for være og vind. Uten alt dette dør vi, noe vi vet med våre instinkter. Dette gjør at vi som barn er totalt avhengige av andre (…)
 
Det er livsviktig for barnet å føle seg trygg på at det blir tatt vare på. Denne tryggheten oppstår når omsorgspersonene, som regel mor og far, ved sin atferd viser barnet at det er elsket. Som barn trenger vi bekreftelse på at vi er bra nok for mor og far, så bra at de vil bry seg nok om oss til å gi oss mat og passe på oss slik at vi overlever. I den grad dette skjer, utvikler vi vår selvfølelse og tro på oss selv.
 
Denne positive anerkjennelsen av oss som mennesker er det eneste som skaper reell, genuin indre trygghet, en god selvfølelse og en opplevelse av å være verdifull. Uten dette skapes angst og utrygghet og en redsel for å dø.
Men det å være foreldre er ikke lett. Det ser ut til å være vår lodd som barn i større eller mindre grad å oppleve for lite anerkjennelse og behovtilfredstillelse. Litt forenklet kan vi si at jo mindre bekreftelse, jo mindre selvfølelse, eller omvendt; jo mer bekreftelse, jo bedre selvfølelse.
 
Når denne bekreftelsen er mangelfull, blir det livsnødvendig for barnet å finne måter å kompensere for dette på. Barnet lærer raskt hva som vekker mors og fars gunst! Hele systemet, alle sansene, er innstil på å oppdage hva som skal til for at de skal like det, synes det er bra nok og verdifullt nok til å få den omsorgen det trenger for å overleve.
 
Det er smertefullt og skamfullt å bli avvist, så barnet går raskt i gang med å oppføre seg slik at det blidgjør og tekkes foreldrene. Et barn vil også oppfatte foreldres avvisning og misbilligelse som deres egen skyld. Det finnes ingen annen naturlig forklaring i barnets verden.
 
Løsningen blir å motbevise det. Barnet fornemmer hva som fallre i foreldrenes smak, og streber etter å oppføre seg i tråd med det (…andre kan for eksempel utvikle sinne, aggresjon, protester og liknende.)
 
Noen foreldre har desverre lav toleranse for mye av sine barns atferd, og kan vise dette tydelig, ofte uten at de selv er klar over det. De kan uttrykke det på mange forskjellige måter. Det behøver ikke å være med ord, men med blikk, ansiktsuttrykk eller kroppspråk for øvrig…Barns er spesielt sensitive for slike ikke-språklige signaler. De kan fortelle barnet at det er slemt, tar feil eller har skyld i at mor eller far er lei seg, har det vondt eller er sint. Dette er så risikabelt og utålelig for barnet at det vil gjøre hva som helst for å få mor eller far blid igjen.
 
Barnet lærer seg raskt og ubevisst å foreta seg noe for å redusere angsten for avvisningen og den katastrofale konsekvensen det kan få, nemlig smerten og skammen ved å være så ussel og avvist, og derigjennom trusselen om ikke å overleve….
 
Forsvarsmekanismer
 
Erfaringene fra oppveksten blir liggende i vår psyke, og påvirker vårt reaksjonsmønster senere i livet. Avvisning fra mor og far er så skremmende, smertefullt eller sårende at vi helst vil glemme det, bortforklare det, bagatellisere det eller fortrenge det til det ubevisste (i.e. forsvarsmekanismer).
 
Fordi ingen forsvarsmekanismer resulterer i at hendelsene eller følelsene blir borte, bare vår bevissthet om dem, vil de fortsette å leve sitt eget liv i det ubevisste.”
 

Vanlige reaksjonsmønstre av slike barndomsopplevelser som kan medføre kronisk stress er blant annet:

 
  • Vanskelig for å si nei – for å unngå misbilligelse og avvisning
  • Å måtte være snill, grei og hjelpsom for å unngå misbilligelse eller avvisning
  • Å kompensere for dårlig selvfølelse ved å være flink, måtte prestere og skulle overbevise seg selv og andre om sin dyktighet og fortreffelighet
  • Lett for å få dårlig samvittighet (frykt for at ens atferd skal lede til misbilligelse eller avvisning)
  • Frykt for misbilligelse og avvisning fordi dette kan true med å aktivere traumer og utløse vonde følelser
 

Legg igjen et svar